Norsk Motedesign - Leila Hafzi

”For me it is a balance between creating works in developing countries, establish a long termed marked position and then step by step make fully ecological collections.”

-Leila Hafzi 

Skandinavias fremste designer innen silkekjoler lanserte sin første kolleksjon i 1997 og har hele tiden hatt stor fokus på miljøvennlig mote. All produksjon av kolleksjoner foregår i Nepal og de har et tett samarbeid med Fredskorpset som sørger for at produksjonen foregår på en etisk og miljømessig korrekt måte.

Leila Hafzi presenterte hennes første kolleksjon i Stavanger, og ble med denne presentert for ideen om et organisk og etisk bytte til den store moteindustrien.

I løpet av de siste ti årene har designeren bygget et nettverk som representerer noe av det beste Nepal har å tilby i skreddersying og stoff. Siden da har målet hennes ikke forandret seg; å introdusere og representere øko etisk bytte i motebransjen på en global basis, og i fremtiden utvikle et miljøbevisst vennlig produksjonsirkel.

Hafzi har som mål å representere etisk handel innenfor moteindustrien, og hun bruker bare naturlige tekstiler i sine kolleksjoner.

I samarbeid med MadeinNorwayNow, ble klærne hennes med i en kolleksjon som kalles Landskape of mind.  Bildet øverst er tatt på Prekestolen.

På fotografens hjemmeside kan man se hele artikkelen som omhandler dette samarbeidet. Gå inn på kolleksjoner, og deretter inn på Landskape of mind.

Med kompaniet hennes, Nepal Productions AS som ble opprettet i 2005, begynte designeren å se på det internasjonale markedet. I 2007 kom kolleksjonen Alpha vert ut, og ble presentert på moteoppvisninger i både Paris og Oslo. Dette resulterte i at Leila fikk prisen ”Designer of the year” og ble den først norske designeren som noen gang har klart å lage et plagg for La Redoute.

I 2008 ga de ut en ny kollkesjkon, 03, en som kom ut på moteoppvisninger både i New York og i Oslo.

De karakteristiske Hafzi-kjolene er lange og flagrende, med en syteknikk som får kjolene til nærmeste å bølge utover gulvet. Med detaljer, og lange bånd som knyttes rundt midjen, får kjolene også en karakteristikk som gjør de mer til ett kunstverk enn et plagg.

De intense fargene og den håndfargede teknikken som gjør at fargene går over i hverandre, er karakteristisk for Hafzi. Fargene har ofte en tropisk intensitet, og spiller samtidig på nyanser fra naturen: Aqua-toner, regnbuefarger, glødende gult, oransje, fuksia og syrlig giftiggrønt.

Etiskforbruk er et samarbeid mellom organisasjonene i Etisk forbrukernettverk: Miljømerking, Fairtrade Max Havelaar, Global.no, Regnskogfondet, Framtiden i våre hender, Forbrukerrådet og Grønn Hverdag.
Organisasjonene vil skrive om det folk vil vite mer om.

Her er en link til en artikkel hvor de skrever om etisk motehandel. 

Serieglobus - Tegneserieutstilling i Sandnes

"I tegneserier forteller man historier ved hjelp av ruter. Det som skjer mellom ruten må leseren selv forestille seg." 

Utstillingen vi fikk delta på, var satt opp på KINOKINO i Sandnes Sentrum. Det tok oss kun en 5 minutters gåtur fra Vågen.

Utstillingen har fått tittelen Serieblobus - Tegneseriens skråblikk på verdens konflikter.

Den mest sentrale trenden i tegneseriene for tiden er dokumentarisme, fra biografier og historiske skildringer til reisereportasjer og samtidskommentar. Lene Ask sin tegneserie ”Afrikansk hverdag- Da jeg reddet verden” er et prakteksempel på reisereportasjer og historiske skildringer som kom frem i denne utstillingen.

Utstillingsrommet til KINOKINO var blitt omdannet til et slags verdenskart, hvor vi ble tatt gjennom forskjellige deler av verden, presentert i tegneserieform. Hver av seriene representerte sin region, og hver tegneserie hadde gjenkjennelige trekk ved seg som kunne gjenkjennes i den regionen den var tilegnet til.

Utstillingen gå inn i tegneseriemediet som et selvstendig kunstuttrykk. Dette kommer klart fram, og utstillingen ville gjenspeile det at tegneserier leses, gjerne over flere sider.
Man kan likevel se at det finnes serier som er korte og konsise, og de som er lange og krever å bli lest. Det finnes de som er blåst opp på en vegg, mens andre er plassert inni en kasse. Her må man virkelig trø inn for å få med seg handlingen, og man kommer opplever kunstuttrykket på en helt annen måte.

Til Serieglobus har de hentet inn arbeider til seriekunstnere fra store deler av verden, og på utstillingen vil man få kunne oppleve både originalarbeider og trykksaker fra flere internasjonalt anerkjente serietegninger som Art Spiegelman og Joe Sacco, til norske serietegnere som Tor Ærlig, og som nevnt tidligere, Lene Ask, som begge har lagd arbeider spesielt til Serieglobusutstillingen.

Den tegneserien jeg likte best var nok Lene Ask sin ”Da jeg reddet verden” serie.

Lene Ask ble født i 1974, og er en norsk fotograf, tegnerserieskaper, forfatter og serieskaper med utdannelse fra bl.a. Kunsthøgskolen i Bergen og Universitetet i Praha.

Da jeg reddet verden er en reportasjeserie for Norad i Tanzania for å tegne barn og kvinners levekår.

Afrika er verdens fattigste bebodde Kontonent, og Afrika er også de store kontrastenes kontinent.

Tegneseriene hennes tar oss med til kamp for barn og kvinners rettigheter i Tanzania, og til den vonde arven fra apartheidregimet i den med velstående Sør- Afrika.

Formålet med reisen til Tanzania var å øke nordmenns kunnskap barnedødelighet og å bedre mødrehelse, og ved å bruke en tegneserieforfatter var et bevisst valg for at prosjektet skulle bidra med noe nytt og spennende som kunne vekke større engasjement for kvinners og barns helse.
Boka som nå er blitt gitt ut, bygger på heftet laget etter turen til Tanzania, men omfatter nå i større grad Asks egne refleksjoner rundt prosjektet. ”Da jeg reddet verden” har mottatt gode kritikker og boken bidrar svært positivt til å øke fokus på barn og mødrehelse.

Grunnen til at det er denne serien jeg likte best, er nok fordi den lyser på akkurat de temaene som den skal. I den ene serien handler det om omskjæring av unge jenter, noe som treffer meg ganske hardt. I en annen serie forteller hun om et barn som er i veldig dårlig form, og til slutt dør. Dette er tema som treffer oss alle på forskjellige måter, men det at det er så personlig, gjør at den virkelig fanger meg.

Jeg liker også at hun har tegnes seg selv inn i serien. Det gjør at den blir mer personlig og har litt humor.

Serien er basert på en dagbok som hun skrev når hun var der nede, og måten hun fanger øyeblikkene på med streken hennes er utrolig bra!

Streken er lett og ledig, samtidig som den er presis og direkte. Fargene passer utrolig bra inn i sammensetningen, og hun har et stort fargespekter når det kommer til de afrikanske kvinnene sine utsmykkinger og klesdrakter.

Selv om streken er enkel og minimalistisk, fanger hun øyeblikkene på en fantastisk måte!

Her en film jeg fant på Norads egen hjemmeside som handler om Lene Aks og hennes reise.

En analyse av "Gargantua", av Honore Daumier

Honore Daumier ble født 26. februar 1808, og døde 10. februar 1879.

Han var en fransk maler og karikaturtegner, og han regnes som en pioner innen den kunstneriske realismen på midten av 1800-tallet.

Han var født i Marseille og visste fra tidlig at han ville bli kunstner. Faren var ikke for dette og satte ham først i arbeide hos en rettsskriver og deretter hos en bokhandler. Gutten klarte likevel å skaffe seg kunnskaper om litografisk teknikk og startet med å lage klisjeer til musikkforleggere og reklameillustrasjoner.

Her kommer litografiet ”Gargantua” inn. Dette bildet er hans mest kjente verk. Det ble laget i 1831 og skal vise det store klasseskillet og kongens store makt. Daumier måtte sitte seks måneder i fengsel pga. maleriet.

Gargantua er et realistisk bilde. Det illustrerer det virkelige liv. Det er motiver som motsier alt romantikken viste, for romantikken ville illustrere skjønnheten i samfunnet, mens realismen derimot viser det motsatte, altså sannheten, og den var ikke alltid like vakker. Realismen hadde sitt utspring i Frankrike på 1800-tallet, spesielt i Paris.

Bildets motiv henger sammen med klasseskillet og revolusjon i Frankrike. Det er kjent at det var et utrolig sprang mellom bønder, adelen og de geistlige. Var du født som bonde, var det ingen vei ut. Det var rett og slett utrolig vanskelig å klatre oppover på rangsstigen. Adelen og kongen hadde det derimot lettere. Adelen var utdannede, de slapp å betale skatt og den sosiale statusen gikk i arv. Kongen levde som en gud. Han fikk alt han ville, og bestemte alt. De kongelige levde et liv i overdådig luksus. Men etter hvert begynte folk å gjøre opprør mot styresmaktene, og det er slik den franske revolusjonen kommer på banen. Etter hvert ble kongehuset styrtet og en folkevalgt president ble valgt til makten. Et demokratisk samfunn oppsto. Bildet illustrer altså dette med at kongen sitter å får alt som bøndene må slite med å dyrke mat og goder til han.

Det første man ser når man ser på kunsten, er en tykk mann som tydelig er fra den øvre klassen i samfunnet. Dette kan man se ved å sammenligne størrelsen til mannen i forhold til de små arbeiderne, og se på klærne hans. Mannen er kong Louis-Philippe, den siste kongen som fikk styre Frankrike. Går vi mer tydelig inn på de små arbeiderne kan man se mennesker som forer kongen med alt maten de eier. De fattige menneskene ser veldig oppgitt ut, mens kongen bare sitter å nyter at han blir matet. Det er nok noen hjelpere til kongen som er ansatt på hoffet som mater han, og de står å venter på at bøndene skal kaste maten de har dyrket i kurvene slik at de kan bære dem inn i munnen til kongen.

Man kan også se disse hjelperne under den gigantiske stolen til kongen. Dette er en drittjobb. Det va kan tenke oss ut fra hele bildet i en sammenheng er at kongen ser på seg selv som stor, stolt og majestetisk, imens arbeiderklassen er der for å fore han og tørke opp etter dritten hans. I bakgrunnen kan vi skimte en by og litt av slottet.

Dette er en karikatur for å sette et ”komisk” preg på hele situasjonen. Selve navnet Gargantua betyr i seg selv gigant som er kjent for sin store kapasitet for mat og drikke. Dette ser vi illustrert i bildet. Oppsummert så forestiller bildet klasseskillet som var i Frankrike når kongene satt i sin maktposisjon. Man kan se hvor lett det var å leve godt som konge, og hvor slitsomt og tøft det var å leve som bønder og fattigfolk. Honore Daumier har fått frem noen utrykksfulle mennesker i bildet.

Man kan lett se dette klasseskillet bare ved å se på klærne deres. Daumier har ikke brukt veldig mye svartmaling og fett på bildet, ikke i en tett sammenheng, men ser vi på klærne til arbeiderne, i forhold til den kritthvite buksen til kongen, er arbeiderne skitne og triste. Dette gir et dystert preg til bildet, og man kan også legge merke til den svarte osen rundt byen. Dette gir bildet et helt spesielt uttrykk! Man kan lett se hva arbeiderne føler og tenker om kongen og styremåten.

Dette bildet er ikke malt, det er et litografi. Det er en grafisk teknikk for trykking av bilder. Trykkmetoden er såkalt plantrykk og bygger på at fett og vann avstøter hverandre. Opprinnelig ble bildene tegnet på litosteiner, men senere er også metallplater og spesiell film tatt i bruk. Litografi var fra 1800-tallet en utbredt teknikk for massekopiering av alle slags tegninger, men brukes i dag mest til trykking av grafiske kunstblad fra en håndlitografert stein.

Virkemidler som er brukt i dette bilder er for det første humor. Daumier latterliggjører kongen og de forvirra hjelperne hans. Ved karikaturer får man virkelig frem det spesielle i personer. Selve hovedtrekkene til "typen" viser tydelig. Kongen er stor og folkene er små, og dette viser også at kongen faktisk var stor, riktignok ikke fysisk, men makten hans var stor, og folkene var ubetydelig politisk, men betydelige for å skaffe mat. Her kommer virkemiddelet kontrast inn i bildet, og kanskje litt ironi med tanke på at tjenerne faktisk plukker opp dritt etter kongen. Bildet er laget i gråtoner. Dette viser hvor grått og trist livet til de fattige bøndene var og hele situasjonen var sørgelig. Hadde det vært i farger, og spesielt litt sterke farger ville situasjonen vært kraftig annerledes. Daumier får altså frem et fremragende utrykk ved sitt fargevalg.

Jeg syns bildet er en morsom og ironisk vri på hva som skjedde på Frankriket på denne tiden. Personlig er jeg litt mer gla i malerier i forholdt til litografier, på grunn av at jeg syns du har muligheten til å utfolde deg og gjøre mer med en pensel. Det som er imponerende er at Daumier har fått et helt utrolig resultat ved hjelp av litografi. Selv liker jeg ikke store fargede flater, som himmelen er i dette tilfelle, men det er et spennende bildet, med en utrolig komposisjon og en spennende variasjon i valørene som kunstneren har fått frem!